Hvor blir de av?

Blogger jeg liker å lese blir sjelden eller aldri oppdatert lenger. Folk med interessante og sterke meninger uttrykker seg stadig sjeldnere via bloggen. Jeg kan jo ikke si så mye til det, da jeg ikke er særlig flink til å oppdatere selv, men jeg har likevel lyst til å komme med dette lille hjertesukket:

Hvorfor er det stort sett de som ikke har noe særlig å si som uttaler seg i dagens likegyldige verden? Det er utrolig mye upløyd mark for folk som faktisk har meninger.

Å stjele fra de fattige og gi til de rike

Jeg slutter meg til Det Politiske Udyrs angrep på Høyres angrep på folk med dårlig råd. Høyre viser igjen hvor lite begrep de har og ønsker å ha om folks hverdag. Som FrP så ønsker de å late som om de med dårlig råd ikke eksisterer. De snakker og handler i hvert fall som om de ikke eksisterer. Dette er ganske så normalt blant de politiske partiene, men aller verst hos Høyre og Frp. Det er skremmende at nesten femti prosent av folk som vil stemme vil stemme på de to partiene. Jeg er blant dem som ikke synes at noen partier er særlig bra, men de to er de verste blant de verste. Folk med dårlig råd som stemmer på dem kan rett og slett ikke være riktig vel bevart.

Oslo blir endelig nedlagt?

Senterpartiet ønsker å sette et tak på 40 000 offentlige stillinger i Oslo, det nivået man har nå. Det er en utmerket start.

Man bør selvfølgelig gå mye lenger og fjerne alle offentlige arbeidsplasser fra Møkkabyen og legge den ned for godt. Den har tross alt ingen eksistensberettigelse bortsett fra det å skape masse trøbbel for alle oss andre og snylte på resten av landet.

Jeg undres

Jeg lurer på hvorfor bloggere linker til Vampus, for eksempel. At de som er enig med henne linker til henne er ikke noe rart, men at andre kan gjøre det forstår jeg ikke. Hun bidrar jo ikke til noe som helst med sin vulgære konservatisme. Jeg er fortsatt ny som blogger, så kanskje er det derfor min forståelse av dette er noe begrenset.

Dette gjelder jo ikke bare henne, men også andre populære bloggere, som egentlig ikke har gjort noe for å fortjene alle linkene. Å linke til noen er å støtte dem.

Kanskje noen kan forklare det for meg, forklare sine beveggrunner for å støtte heller åpenlyst tvilsomme holdninger?

En boble i verden

Vi lå der etterpå og koste oss, bare slappet av og klinte, nøt hverandres nærhet. Natten ble nesten morgen før vi sovnet. Dagene og nettene fløy av sted, inntil vi var nødt til å forlate den virkelige verden og dra tilbake den falske og stygge.

Søs og jeg begynte å kle oss likt. Vi er ikke tvillinger, men er født i samme år og går i samme klasse, så det ble nokså synlig. Begge farget håret. Henholdsvis blondt og brunt ble svart. Med lik sminke også lignet vi veldig mye eneggede tvillinger. Og vi holdt mer sammen. Mye ble antydet med oppførselen vår, men vi holdt oss i tømme, og avslørte oss ikke. Vi visste godt hva samfunnet og offentligheten ville gjøre hvis sannheten ble åpenbar.

Jeg har alltid vært glad i den nonverbale metoden, i hvert fall til forveksling. Vi sa det uten å si det, og vi vendte vårt stolte ansikt mot verden, og verden likte det dårlig. Verden liker ikke stolthet generelt og når stoltheten kommer som følge av at man bryter ett av de mest ekstreme tabuer som finnes blir verden skikkelig sur. Vi trodde vi var forberedt, men det viste seg etter hvert at vår optimisme var ganske så feilslått.

Tiden gikk og selv om det ble mange stygge blikk og mye erting så taklet vi det med overlegne miner. De som dømte oss visste ikke, men mistanken var nok. Den er ofte det. Vi hadde ikke blitt spesielt ertet eller mobbet før, men nå ble vi det. Tove kalte det «vår nye tidsregning». For oss har det helt klart en positiv vinkling, tross det fæle som forfulgte oss.

Folk har i fullt alvor fortalt oss i sin vrede at det er vår egen skyld, at vi ikke kan vente annet når vi oppførerer «slik vi gjør». I våre svarteste stunder er vi enig med dem, men bare da. Intellektuelt sett vet vi godt at den som blir behandlet dårlig ikke er ansvarlig for andres grusomme fordommer og intoleranse. Vi vet godt at idiotiske lover og hykleriske moralnormer som har blitt innstiftet lenge før vi ble født ikke har eller bør ha noen gyldighet for oss. Men tvilen nager oss. Vi er ett produkt av det samfunnet vi har vokst opp i og skammen har blitt hamret inn i oss fra tidlig barndom.

Vi flyttet hjemmefra og fra hjembygden så fort vi bare kunne, til storbyen og studentlivet. Hvis vi hadde holdt ut hundsingen og forfølgelsen litt til ville vi sannsynligvis ha blitt tvunget til å gjøre det. Nå legger vi enda mindre skjul på hva vi er enn før, og det føles herlig bortenfor herlig.

Vi lever syndens og blodskammens tilværelse og koser oss glugg i hjel.

Siri Kalvig – vranglærer?

FrP kaller Siri Kalvig vranglærer fordi hun gjør en høyst nødvendig jobb med å underbevise folk om de drastiske konsekvensene av de menneskeskapte klimaendringene. Det er typisk dem. De ser ikke virkeligheten om den stirrer dem i øynene, og selv ikke da, fordi det ikke passer inn i deres politikk. Det ødelegger mye av deres omhyggelig konstruerte korthus når det gjelder samferdselspolitikk, blant annet. Akkurat som de dikter og må dikte vilt i et desperat og fåfengt forsøk på å få sitt syn til å stemme i innvandringspolitikken så gjør de og må gjøre det samme her.

Steikepannen kaller virkelig gryten svart i dette tilfellet.

Klimaendringene skjer nå, og får stadig mer drastiske konsekvenser, og vil få enda verre følger, med mindre både vi i Norge og resten av verden forandrer våre liv på en dramatisk måte, nærmest snur dem opp/ned. De som driver og lyver og bedrar som FrP og de som støtter dem og andre som støtter løgnene som kommer fra industrien og deres støttespillere spiller i virkeligheten russisk rulett med vår felles fremtid.

De er farlig, er de. Dumhet er farlig, når det når slike høyder og får støtte fra såpass mange som nekter å se sannheten i øynene.

Vårt kunstprosjekt - første år

Vi hadde et kunstprosjekt på Videregående. De delte oss inn i grupper og hver gruppe fikk i oppdrag å lage sitt eget kunstverk. I forkant ble vi stilt «helt fritt». Læreren understreket det flere ganger.

Oppgaven var å fotografere en gitt serie av motiver som vi valgte selv og sette dem sammen til en serie. Det var noe nytt, en variasjon i den dødskjedelige skolehverdagen. Normalt likte vi ikke slike prosjekter, men dette virket nærmest umiddelbart mer forlokkende, kanskje fordi vi hurtig fikk en klar ide om hvordan vi skulle gjøre det og på grunn av den gryende begeistringen vi følte.

Vi hadde en måned på oss til å ordne det, og mens andre grupper knapt gadd å sette i gang før i siste øyeblikk startet vi opp med lys og lyst. Vårt verk skulle handle om det å sitte i fengsel, i ytterste konsekvens. Vi kalte det Bak Gitter del 1, 2 og 3. Det gikk i korthet ut på å fotografere barn, skolebarn og voksne bak gitter.

Skolen hadde lenge gått under kallenavnet Kretsfengselet. Det ble del 2. Barn ble del 1 og voksne del 3. Vi var seks stykker og gikk systematisk til verks. To av oss oppsøkte det nærmeste fengselet og tok bilder der. To tok bilder av små barn som holdt i gitter. De to siste tok bilder av skoleungdom som stirret mistrøstig på kameraet. Noen av bildene var arrangert, andre ikke. Å finne gitter og fengsler og stengsler, både faktisk og figurativt viste seg å være veldig lett, knapt vanskelig overhodet. Dette var tanker jeg og Tove, og også flere av de andre hadde hatt i hodet ganske lenge viste det seg. Mesteparten var allerede gjort i hodet før vi tok fatt.

Store bilder ble utstilt i svart/hvitt eller bleke farger. Vi hadde fått en femtedel av den store salen til rådighet og gikk til verket med besluttsomhet og entusiasme. Noen timer senere stod utstillingen «Et moderne liv», der et menneskeliv ble vist fra vugge til grav, fiks ferdig.

Læreren inspiserte det hele. Vi hadde lært fyren ganske bra å kjenne etter hvert, og skjønte fort at den dype rynken i pannen og den lette krummingen i ryggen og andre, ikke fullt så identifiserbare tegn fortalte enda mer enn vanlig om sinnsstemningen hans.

Han likte det ikke. Faktisk så mislikte han det sterkt.

- Dette skulle være en positiv øvelse, sa han ut i luften.

- Å, dette er veldig positivt, hyklet jeg og strevde hardt for å holde den bitende ironien borte fra stemmen. – Vi har fått en mye bedre forståelse for verden, akkurat som du sa vi skulle gjøre.

Tillegget avslørte meg. Ikke at det ville ha endret noe om det ikke hadde gjort det, men det gjorde Kafka-prosessen nokså kort og brutal.

Bildene ble fjernet og gruppen oppløst. Vi ble fordelt på de resterende teamene og ble en del av deres tamme utstillinger. Da vi ba om å få utlevert bildene ble vi til og med nektet det. Bildene hadde blitt tatt med skolens utstyr og i det store og hele på skolens område, og i skoletiden…

Vi ble gitt en detaljert og utdypende forklaring, og ble advart i nokså klare ordlag om å ikke mukke.

Alle seks nærmest gråt av sinne da vårt prosjekt ble brent i bakgården mindre enn to timer senere.


Jeg sverget dypt og hellig på at jeg skulle gjenskape det hele en dag. Det har ikke blitt til ennå, men det er egentlig ikke så vanskelig, da det bare er å gjøre det. Alt ligger i hodene våre, på mer enn en måte. De kan ikke fjerne ideene fra tankene våre.

Men jeg er sikker på at de ønsker at de kunne.

Hva Jonas Gahr Støre burde ha sagt og gjort

Vi støtter den Iranske presidenten i hans vurdering, og oppfordrer våre allierte til å gjøre det samme. Vi vil arbeide for at Israels åpenlyse rasisme blir inkludert i slutterklæringen på møtet, og også at de mister all støtte internasjonalt.

Dette er en nokså klar sak. uansett hva størrre og mindre Israelvenner hevder. Hvor lenge skal palestinerne lide for Vestens unnfallenhet?

Mira den blodige

Jeg er helt enig med Dagfinn Nordbø når han i Dagbladet i dag kritiserer Mira Craig for at hun først slår kjæresten for å være utro, og så skryter uhemmet av det etterpå.

Hvis kjæresten hadde gjort det med henne ville han helt sikkert ha blitt arrestert og dømt for det. Det er ikke likhet for loven eller i samfunnet i slike tilfeller heller. Det at det denne gangen går i kvinners favør bør selvfølgelig kritiseres like mye som det som går i mannens favør.

Vold er vold, og dette blir mye verre fordi det viser et mønster. Har Mira slått kjæresten flere ganger? Vil hun fortsette å slå fremtidige kjærester hvis de gjør noe hun misliker? Liker hun å slå? Alle disse spørsmålene er viktig og på sin plass, og bør tas opp på bred front, ikke bare når det gjelder Mira, men generelt sett.

Jeg er hundre prosent overbevist om at mange menn blir slått, og at de lar være å oppsøke politiet fordi forsteinete sosiale dogmer forteller dem at «menn ikke gjør sånt». Menn er fysisk sterkere og de bør skamme seg hvis en kvinne slår dem og de ikke slår tilbake. Slike ting.

Dette og mye annet negativt formidler Mira direkte og indirekte til små jentunger, til de hun er idol for.

Eksempel på kvalitet

Dette som et eksempel på kvaliteten på rasistenes argumentasjon.

En viss «Tom» likte ikke innlegget jeg skrev om rasisme. Han likte det så dårlig at han skrev denne «kommentaren»:

«Å jeg gleder meg til Islam blir den dominerende ideologi i Norge. Da er det igjen mannen som er sjef, og som fritt kan ta for seg av alle disse deilige langhårede objektene, enten de vil det eller ikke. Jeg skal ha minst 10 kvinneslaver. Jeg gleder meg til å følge Koranens oppfordring til å ta så mange kvinner jeg vil!!!»

Han prøver å gi inntrykk av en viss ironi, antar jeg, men jeg tror ikke det er ironi. Jeg tror han mener det. Jeg tror dette er typisk for en rasist. Egentlig, innerst inne misunner han disse muslimske mennene han rakker slik ned på, misunner dem fordi de har kustus på sine kvinner. Og jeg er selvfølgelig ikke meningsberettiget fordi jeg bare er en dum jente.

Med en stor del av Norges befolkning som sier seg enig med dem som hevder at radikal islam er en trussel i Norge, så bør man ikke forundres over noe lenger. Hvor dum går det an å bli?

Og menn som Tom fantes i Norge lenge før muslimene kom hit.

Våte fakta en dag i mars

Kvinner tjener gjennomsnittlig betydelig mindre enn menn. Vi kan gjøre nøyaktig den samme jobben og til og med gjøre den bedre, men likevel få langt dårligere betalt. Det blir gitt mange fantasifulle forklaringer på hvorfor det er slik, til og med hvorfor det bør være slik, men ingen av dem bør tas alvorlig.

«Markedet bestemmer lønningene».

«Sjefene har rett til å gi sine ansatte den lønnen de synes de ansatte fortjener».

Det er slikt jeg har å se frem til i arbeidslivet de neste femti årene, hvis jeg er heldig. Og det blir ikke nødvendigvis bedre, men verre.

Vi blir diskriminert overalt på grunnlag av kjønn alene, blant annet på grunn av religiøse dogmer, institusjonalisert gjennom århundrer. Mange steder og på mange områder blir vi tvunget til å være våre egne fangevoktere. Vi blir til og med rasende når folk antyder at vi er undertrykket.

Brenn en bibel i dag du også.

Mange kvinner, blant annet Siv Jensen jobber for at vi skal få det enda verre, både i arbeidslivet og i samfunnet som helhet.

Vi blir fortsatt sett på som objekter, som en forlengelse av mannen, femti år etter vi brente bh’er og skjørt. Det er fortsatt slik at de fleste kvinner godtar samfunnets dogmer. At vi tar mannens navn ved giftemål er bare ett av mange slike. Mange står til og med i kirker og gjentar religiøse undertrykkelseserklæringer. Noen ganger blir jeg fristet til å tro at folk ikke tenker i det hele tatt.

En god del menn reagerer også på dette, faktisk. De ønsker, så utrolig det enn kan høres kvinner som kan og vil tenke og handle selvstendig, og ikke være mannens papegøye, hans dørmatte.

Jeg mener at dagens samfunns er menneskefiendtlig, for både menn og kvinner, men at kvinner har det enda et lite hakk verre er hevet over enhver tvil.

En uting på jorden

Jeg har lest og fundert en del i det siste, sjekket historiebøker og historiske bøker for å sjekke om mine stygge mistanker hadde fundament i virkeligheten.

Følgende spørsmål åpenbarte seg:

Er Fremskrittspartiet og Siv Jensen rasistisk?

Spiller de på frykt, hat og avsky ovenfor de fremmede?

Kan deres beskrivelser av muslimene sammenlignes med Hitler og nazistenes uttalelser om jødene?

Svaret må bli ja på alle fronter.

Hitler snakket om den jødiske trussel. Siv og hennes trofaste garde snakker om den islamske trussel. Hitler begynte også med å snakke. Det var først etter rundt ti år som innflytelsesrik politiker at snakket for alvor ble omsatt i handling. Hitler og kamerater brukte enhver anledning til å uttale seg negativt om jødene. Siv og garden benytter enhver anledning til å uttrykke seg negativt om muslimene, og det blir verre. Det er en progresjon over det hele som definitivt bør bekymre også de som nekter å la seg bekymre, nekter å kalle det ved dets rette navn.

Sammenligningen er absolutt på sin plass. En kan ta for seg område etter område og likhetene stirrer en i ansiktet. Den sterke militaristiske orienteringen, dyrkingen av den sterke leder, den fanatiske oppfatningen av lov og orden. Nå kan aldri Norge bli en mektig militær stormakt under fører Sivs ledelse, men hun og garden kan gjøre utrolig stor skade på det norske samfunnet. Vi ser hvordan det Israelske samfunn har blitt ettersom befolkningen har blitt stadig mer isolasjonistisk og fiendtlig ovenfor andre kulturer, og bare fire år med Siv i førerstolen vil være en tilnærmet katastrofe. Det vil ikke bare være muslimene som får lide, men alle.

Vil man ha støtte fra de brede massene, må man fortelle dem de dummeste og mest naive ting. Siv kjenner godt til denne sannheten.

«With satanic joy in his face, the black-haired Jewish youth lurks in wait for the unsuspecting girl whom he defiles with his blood, thus stealing her from her people.»
- Adolf Hitler (Mein Kampf)

«The greatness of Christianity did not lie in attempted negotiations for compromise with any similar philosophical opinions in the ancient world, but in its inexorable fanaticism in preaching and fighting for its own doctrine.»
- Adolf Hitler (Mein Kampf)

Jeg har blitt tagget av Glødende Glo, en av mine bloggheltinner. Dette er et tredje generasjons innlegg i rekken, som startet med Grenseløs. Siden jeg knapt kjenner noen bloggere, oppfordrer jeg alle som leser dette å skrive sin versjon av det. De jeg, blant andre tror kan gjøre en god jobb er Sigrun, Tiramteateret, Fjordfitte, SerendipityCat og Undreverset. Men som sagt jeg oppfordrer alle som har fått nok av fryktens fryktelige dans i dagens norske offentlighet til å gjøre et skikkelig forsøk.