En boble i verden

Vi lå der etterpå og koste oss, bare slappet av og klinte, nøt hverandres nærhet. Natten ble nesten morgen før vi sovnet. Dagene og nettene fløy av sted, inntil vi var nødt til å forlate den virkelige verden og dra tilbake den falske og stygge.

Søs og jeg begynte å kle oss likt. Vi er ikke tvillinger, men er født i samme år og går i samme klasse, så det ble nokså synlig. Begge farget håret. Henholdsvis blondt og brunt ble svart. Med lik sminke også lignet vi veldig mye eneggede tvillinger. Og vi holdt mer sammen. Mye ble antydet med oppførselen vår, men vi holdt oss i tømme, og avslørte oss ikke. Vi visste godt hva samfunnet og offentligheten ville gjøre hvis sannheten ble åpenbar.

Jeg har alltid vært glad i den nonverbale metoden, i hvert fall til forveksling. Vi sa det uten å si det, og vi vendte vårt stolte ansikt mot verden, og verden likte det dårlig. Verden liker ikke stolthet generelt og når stoltheten kommer som følge av at man bryter ett av de mest ekstreme tabuer som finnes blir verden skikkelig sur. Vi trodde vi var forberedt, men det viste seg etter hvert at vår optimisme var ganske så feilslått.

Tiden gikk og selv om det ble mange stygge blikk og mye erting så taklet vi det med overlegne miner. De som dømte oss visste ikke, men mistanken var nok. Den er ofte det. Vi hadde ikke blitt spesielt ertet eller mobbet før, men nå ble vi det. Tove kalte det «vår nye tidsregning». For oss har det helt klart en positiv vinkling, tross det fæle som forfulgte oss.

Folk har i fullt alvor fortalt oss i sin vrede at det er vår egen skyld, at vi ikke kan vente annet når vi oppførerer «slik vi gjør». I våre svarteste stunder er vi enig med dem, men bare da. Intellektuelt sett vet vi godt at den som blir behandlet dårlig ikke er ansvarlig for andres grusomme fordommer og intoleranse. Vi vet godt at idiotiske lover og hykleriske moralnormer som har blitt innstiftet lenge før vi ble født ikke har eller bør ha noen gyldighet for oss. Men tvilen nager oss. Vi er ett produkt av det samfunnet vi har vokst opp i og skammen har blitt hamret inn i oss fra tidlig barndom.

Vi flyttet hjemmefra og fra hjembygden så fort vi bare kunne, til storbyen og studentlivet. Hvis vi hadde holdt ut hundsingen og forfølgelsen litt til ville vi sannsynligvis ha blitt tvunget til å gjøre det. Nå legger vi enda mindre skjul på hva vi er enn før, og det føles herlig bortenfor herlig.

Vi lever syndens og blodskammens tilværelse og koser oss glugg i hjel.