Vi hadde et kunstprosjekt på Videregående. De delte oss inn i grupper og hver gruppe fikk i oppdrag å lage sitt eget kunstverk. I forkant ble vi stilt «helt fritt». Læreren understreket det flere ganger.
Oppgaven var å fotografere en gitt serie av motiver som vi valgte selv og sette dem sammen til en serie. Det var noe nytt, en variasjon i den dødskjedelige skolehverdagen. Normalt likte vi ikke slike prosjekter, men dette virket nærmest umiddelbart mer forlokkende, kanskje fordi vi hurtig fikk en klar ide om hvordan vi skulle gjøre det og på grunn av den gryende begeistringen vi følte.
Vi hadde en måned på oss til å ordne det, og mens andre grupper knapt gadd å sette i gang før i siste øyeblikk startet vi opp med lys og lyst. Vårt verk skulle handle om det å sitte i fengsel, i ytterste konsekvens. Vi kalte det Bak Gitter del 1, 2 og 3. Det gikk i korthet ut på å fotografere barn, skolebarn og voksne bak gitter.
Skolen hadde lenge gått under kallenavnet Kretsfengselet. Det ble del 2. Barn ble del 1 og voksne del 3. Vi var seks stykker og gikk systematisk til verks. To av oss oppsøkte det nærmeste fengselet og tok bilder der. To tok bilder av små barn som holdt i gitter. De to siste tok bilder av skoleungdom som stirret mistrøstig på kameraet. Noen av bildene var arrangert, andre ikke. Å finne gitter og fengsler og stengsler, både faktisk og figurativt viste seg å være veldig lett, knapt vanskelig overhodet. Dette var tanker jeg og Tove, og også flere av de andre hadde hatt i hodet ganske lenge viste det seg. Mesteparten var allerede gjort i hodet før vi tok fatt.
Store bilder ble utstilt i svart/hvitt eller bleke farger. Vi hadde fått en femtedel av den store salen til rådighet og gikk til verket med besluttsomhet og entusiasme. Noen timer senere stod utstillingen «Et moderne liv», der et menneskeliv ble vist fra vugge til grav, fiks ferdig.
Læreren inspiserte det hele. Vi hadde lært fyren ganske bra å kjenne etter hvert, og skjønte fort at den dype rynken i pannen og den lette krummingen i ryggen og andre, ikke fullt så identifiserbare tegn fortalte enda mer enn vanlig om sinnsstemningen hans.
Han likte det ikke. Faktisk så mislikte han det sterkt.
- Dette skulle være en positiv øvelse, sa han ut i luften.
- Å, dette er veldig positivt, hyklet jeg og strevde hardt for å holde den bitende ironien borte fra stemmen. – Vi har fått en mye bedre forståelse for verden, akkurat som du sa vi skulle gjøre.
Tillegget avslørte meg. Ikke at det ville ha endret noe om det ikke hadde gjort det, men det gjorde Kafka-prosessen nokså kort og brutal.
Bildene ble fjernet og gruppen oppløst. Vi ble fordelt på de resterende teamene og ble en del av deres tamme utstillinger. Da vi ba om å få utlevert bildene ble vi til og med nektet det. Bildene hadde blitt tatt med skolens utstyr og i det store og hele på skolens område,
og i skoletiden…
Vi ble gitt en detaljert og utdypende forklaring, og ble advart i nokså klare ordlag om å ikke mukke.
Alle seks nærmest gråt av sinne da vårt prosjekt ble brent i bakgården mindre enn to timer senere.
Jeg sverget dypt og hellig på at jeg skulle gjenskape det hele en dag. Det har ikke blitt til ennå, men det er egentlig ikke så vanskelig, da det bare er å gjøre det. Alt ligger i hodene våre, på mer enn en måte. De kan ikke fjerne ideene fra tankene våre.
Men jeg er sikker på at de ønsker at de kunne.
