mandag 27. april 2009

Siri Kalvig – vranglærer?

FrP kaller Siri Kalvig vranglærer fordi hun gjør en høyst nødvendig jobb med å underbevise folk om de drastiske konsekvensene av de menneskeskapte klimaendringene. Det er typisk dem. De ser ikke virkeligheten om den stirrer dem i øynene, og selv ikke da, fordi det ikke passer inn i deres politikk. Det ødelegger mye av deres omhyggelig konstruerte korthus når det gjelder samferdselspolitikk, blant annet. Akkurat som de dikter og må dikte vilt i et desperat og fåfengt forsøk på å få sitt syn til å stemme i innvandringspolitikken så gjør de og må gjøre det samme her.

Steikepannen kaller virkelig gryten svart i dette tilfellet.

Klimaendringene skjer nå, og får stadig mer drastiske konsekvenser, og vil få enda verre følger, med mindre både vi i Norge og resten av verden forandrer våre liv på en dramatisk måte, nærmest snur dem opp/ned. De som driver og lyver og bedrar som FrP og de som støtter dem og andre som støtter løgnene som kommer fra industrien og deres støttespillere spiller i virkeligheten russisk rulett med vår felles fremtid.

De er farlig, er de. Dumhet er farlig, når det når slike høyder og får støtte fra såpass mange som nekter å se sannheten i øynene.

tirsdag 21. april 2009

Vårt kunstprosjekt - første år

Vi hadde et kunstprosjekt på Videregående. De delte oss inn i grupper og hver gruppe fikk i oppdrag å lage sitt eget kunstverk. I forkant ble vi stilt «helt fritt». Læreren understreket det flere ganger.

Oppgaven var å fotografere en gitt serie av motiver som vi valgte selv og sette dem sammen til en serie. Det var noe nytt, en variasjon i den dødskjedelige skolehverdagen. Normalt likte vi ikke slike prosjekter, men dette virket nærmest umiddelbart mer forlokkende, kanskje fordi vi hurtig fikk en klar ide om hvordan vi skulle gjøre det og på grunn av den gryende begeistringen vi følte.

Vi hadde en måned på oss til å ordne det, og mens andre grupper knapt gadd å sette i gang før i siste øyeblikk startet vi opp med lys og lyst. Vårt verk skulle handle om det å sitte i fengsel, i ytterste konsekvens. Vi kalte det Bak Gitter del 1, 2 og 3. Det gikk i korthet ut på å fotografere barn, skolebarn og voksne bak gitter.

Skolen hadde lenge gått under kallenavnet Kretsfengselet. Det ble del 2. Barn ble del 1 og voksne del 3. Vi var seks stykker og gikk systematisk til verks. To av oss oppsøkte det nærmeste fengselet og tok bilder der. To tok bilder av små barn som holdt i gitter. De to siste tok bilder av skoleungdom som stirret mistrøstig på kameraet. Noen av bildene var arrangert, andre ikke. Å finne gitter og fengsler og stengsler, både faktisk og figurativt viste seg å være veldig lett, knapt vanskelig overhodet. Dette var tanker jeg og Tove, og også flere av de andre hadde hatt i hodet ganske lenge viste det seg. Mesteparten var allerede gjort i hodet før vi tok fatt.

Store bilder ble utstilt i svart/hvitt eller bleke farger. Vi hadde fått en femtedel av den store salen til rådighet og gikk til verket med besluttsomhet og entusiasme. Noen timer senere stod utstillingen «Et moderne liv», der et menneskeliv ble vist fra vugge til grav, fiks ferdig.

Læreren inspiserte det hele. Vi hadde lært fyren ganske bra å kjenne etter hvert, og skjønte fort at den dype rynken i pannen og den lette krummingen i ryggen og andre, ikke fullt så identifiserbare tegn fortalte enda mer enn vanlig om sinnsstemningen hans.

Han likte det ikke. Faktisk så mislikte han det sterkt.

- Dette skulle være en positiv øvelse, sa han ut i luften.

- Å, dette er veldig positivt, hyklet jeg og strevde hardt for å holde den bitende ironien borte fra stemmen. – Vi har fått en mye bedre forståelse for verden, akkurat som du sa vi skulle gjøre.

Tillegget avslørte meg. Ikke at det ville ha endret noe om det ikke hadde gjort det, men det gjorde Kafka-prosessen nokså kort og brutal.

Bildene ble fjernet og gruppen oppløst. Vi ble fordelt på de resterende teamene og ble en del av deres tamme utstillinger. Da vi ba om å få utlevert bildene ble vi til og med nektet det. Bildene hadde blitt tatt med skolens utstyr og i det store og hele på skolens område, og i skoletiden…

Vi ble gitt en detaljert og utdypende forklaring, og ble advart i nokså klare ordlag om å ikke mukke.

Alle seks nærmest gråt av sinne da vårt prosjekt ble brent i bakgården mindre enn to timer senere.


Jeg sverget dypt og hellig på at jeg skulle gjenskape det hele en dag. Det har ikke blitt til ennå, men det er egentlig ikke så vanskelig, da det bare er å gjøre det. Alt ligger i hodene våre, på mer enn en måte. De kan ikke fjerne ideene fra tankene våre.

Men jeg er sikker på at de ønsker at de kunne.

mandag 20. april 2009

Hva Jonas Gahr Støre burde ha sagt og gjort

Vi støtter den Iranske presidenten i hans vurdering, og oppfordrer våre allierte til å gjøre det samme. Vi vil arbeide for at Israels åpenlyse rasisme blir inkludert i slutterklæringen på møtet, og også at de mister all støtte internasjonalt.

Dette er en nokså klar sak. uansett hva størrre og mindre Israelvenner hevder. Hvor lenge skal palestinerne lide for Vestens unnfallenhet?

søndag 12. april 2009

En steinkåt natt i juni

Vi var i midten av tenårene. Jeg og min søster Tove lå og vred oss og fikk ikke sove. Vi var på hyttetur bare vi to, noe som slett ikke var uvanlig. Dette var noe vi hadde gjort siden vi var ti år gamle. Hytten lå langt inne i skogen, oppe på fjellet. Vi hadde med oss mobiltelefoner og mamma ringte hvert tiende minutt om dagen, men ellers hadde vi det storveis.

Tove stod opp av sengen og tasset over gulvet mot dassen. Jeg så kroppen hennes i silhuett mot månelyset og følte meg merkelig i hele kroppen. Det var ikke slik at jeg ikke visste hva den følelsen var. Jeg hadde hatt den en stund nå, innimellom, ved forskjellige anledninger. Men det føltes fortsatt merkelig, truende.

Da jeg snudde meg i sengen og stirret i veggen ble det verre. Jeg klemte lårene sammen og det ble enda verre. Gispet kom fra meg uten at jeg kunne hindre det. Lyden fra toalettet når søs satt og pisset lød høyt som torden i ørene mine og jeg bønnfalt alle ikke-eksisterende guder om at det var høyt nok til at hun ikke hørte meg.

Jeg stakk høyre hånd inn mellom lårene og hele kroppen min spente seg. Tennene mine bet seg så hardt sammen i et forsøk på å forhindre at lyden som sprengte på i halsen min kom ut at jeg fryktet at jeg ville ødelegge dem. Jeg begynte å stryke meg selv, fram og tilbake, fram og tilbake og alt bare… forsvant. Alt som eksisterte for meg var hånden og udyret der nede.

En hånd la seg på skulderen min. Jeg rykket til og vred meg halvt rundt, og så på Tove med et uforstående, tåket blikk.

- Det er så varmt, er det ikke? Sa hun fullstendig kryptisk.

Hun grep dynen og bredte den til side, og krøp ned ved siden av meg.

- Det klør, hvisket hun. – Det klør som bare helvete.

Hun kysset meg på leppene, vått og sultent.

- Klø meg, hvisket hun. – Vær så snill.

Hånden min søkte, nærmest av seg selv ned mellom lårene hennes, inn i den varme dusken. Hun ga fra seg et langtrukkent stønn, vred på kroppen og kysset meg igjen og igjen og igjen, og jeg kysset henne endelig tilbake, vred meg rundt slik at vi lå bryst mot bryst.

- Hva er det vi gjør? Spurte jeg, og skvatt til ved den høye, gjennomtrengende lyden av min egen stemme.

- Hvilken rolle spiller det? Hun trakk på skuldrene. – Det er ikke som om vi får unger av det eller noe.

Hun tok tak rundt håret mitt og trakk hodet nært inntil hennes. Denne gangen var kysset hardt, krevende. Jeg kjente først den andre hånden hennes på et bryst og så kjente at den gled nedover magen til den romstrerte under dusken min, den våte, varme dusken min. Jeg ynket meg i lyst. Hun ga fra seg en kort, skarp latter.

- Jeg visste det nok, fniste hun mørkt, - hvilken kåt og ivrig tispe du er. Jeg har hørt hvordan du har holdt på med deg selv om natten, helt til du sovnet.

- Og du da? Flammet jeg opp.

- Jeg gjorde det ute i gangen første gangen, rett utenfor rommet ditt, innrømmet hun. – Jeg kom meg ikke tilbake i sengen engang og var livredd for at mamma eller pappa ville komme.

Jeg kjærtegnet kinnet hennes og hun kysset hånden min. Jeg så henne hvordan hun stod på kne ute i gangen og gned seg selv og falt om kull på gulvet og ble liggende der og puste, puste, puste.

Vi begynte å gni oss mot hverandre. Hun kysset meg nedover halsen til hun fant et bryst og begynte å suge på brystvorten. Den hardnet i munnen hennes.

Jeg kastet dynen ut på gulvet og vi kunne se på hverandre, studere hverandre for første gang uten blygsel. Vi trente begge to og var stramme og slanke, uten å være tynne. Jeg forestilte meg hvordan en usynlig iaktager stod ute på gulvet og siklet over synet av oss og jeg ble enda våtere. Søs følte det øyeblikkelig og vred seg kjælent mot meg.

- Det skjer, mumlet hun. – Vi gjør det, gjør det virkelig.

Jeg klemte rundt brystene hennes, klemte hardt. Hun stønnet. Jeg lo lavt.

- Du liker dette, hva?

Hun nikket med store og våte øyne. Jeg kysset henne grådig og hardt, og begynte å bite henne i skulderen og nakken og alle steder. Hun hylte i glede.

Vi kikket på hverandre med tåket blikk. Snakking døde hen. Bevissthet og tanke falmet nærmest til null ettersom bevegelsene ble heftigere og heftige.

Det som hadde startet nølende og reservert vokste sakte men sikkert i intensitet og kreativitet. Vi visste hva skulle gjøre, hadde hørt og lest mer enn nok om det, og resten tok instinktene seg av. Stanken av svette og varmt vann og frydefulle hyl fylte den gamle tømmerhytten. Jeg visste, visste bortenfor tvil, der vi lå og vred på oss i hverandres armer at dette ville fortsette, fortsette lenge, og at ingen, verken familie eller venner ville få oss til å slutte med det.

Demningen som hadde holdt tilbake det meste av det varme vannet brast og vi ble overveldet av en enorm lykkefølelse, og alt ble bare så ubeskrivelig deilig og stort.

fredag 10. april 2009

«Kjøp den nye vårjakken fra…»

Hvis du ser en kamerat eller en venninne som har kjøpt en ny jakke til 6000 kroner og har lyst på den du også så er du i trøbbel. Da bør varsellampene lyse. Du vet det kanskje ikke, er ikke det bevisst, men du blir lurt. Dagens reklame rettet mot unge er ikke nødvendigvis den tradisjonelle der et gitt produkt kommer opp på en skjerm eller en avisside eller før en kinofilm. Den er langt sleipere enn som så. Dagens måte å nå dagens unge på blir kalt «buzz». Et kommersielt selskap som ønsker at du skal kjøpe produktet deres skriker ikke til deg, men hvisker.

De på min alder er generelt sett et lett bytte for kommersielle rovdyr som skaper seg formuer på vår lettlurthet. Individer blant oss, deriblant jeg som ikke går med merkeklær eller kjøper fjordårets mote billig blir gjerne kalt sjuskete. De som lar seg lure blir sett på som velkledde. Vi andre som kjøper en jakke, bukse eller veske som er like god eller helst bedre til en tiendedel av prisen blir sett ned på blant de som blir sett som trendsetterne og de som gjerne vil bli sett på som trendsetterne.

Slik fungerer det:

En gjeng med ansatte, gjerne kalt «kommunikatorer» sitter hos et gitt reklamebyrå og er betalt for å cruise på de «hippe» stedene på Internett. Målet er å fange inn de som blir sett på som ledende i en gitt ungdomsflokk, de som er trendsettere, de som de andre etterligner. Dette er første ledd. Hvis man får de til å kjøpe og til med til å like produktet er mye gjort. Da går resten praktisk talt av seg selv. De lurer deg og lurer deg så til å lure dine venner. Som all reklame selger man egentlig ikke produktet, men følelser, følelsen av å være vellykket. Hvis du kjøper produktet har du et flott liv. Hvis ikke er du mislykket.

Slik, blant annet blir folk som skryter av sin uavhengighet, det å ha sin egen stil nok et lett offer for en velsmurt kommersielt maskin. Det har lite med intelligens eller dumhet å gjøre, bare at man blir lurt til å kople ut det som måtte gjenstå av fornuft. Når en venn eller en venninne sprader rundt i en ny jakke fra xxxxx og skryter av hvor fornøyd han eller hun er, så er det ikke egentlig hun eller han som snakker, men reklamen. Det at den er flere ledd fra den opprinnelige kilden endrer ikke på det. Det gjør den bare enda sleipere enn før.

Jeg vil anbefale alle å studere denne materien. De som har gjort det bør fortelle om det til flest mulig i sin omgangskrets. Foreldre bør også gjøre det og opplyse barna sine på en nøktern, ikke-fordømmende måte. Vi bør alle gå sammen om å gjøre dette til noe veldig ukult i samfunnet.

For det er det. Å ikke ha en original tanke i hodet er definitivt ukult. Å ikke ha en original tanke i hodet og skryte av å ha det er enda verre.